I disse dager får barna flere “naturopplevelser” via TV-skjermen enn de gjør fra det virkelige livet. Oppe i filmhylla til toåringen min har hun for eksempel filmer som Istid, Madagascar og Min Bror Bjørnen, og naturtroheten er … vel, la oss si det sånn at den er varierende og uten tvil pyntet på i underholdningsøyemed (selv om sistnevnte er blant de bedre i så måte). Tegnefilmutgavene av dyrene har menneskelignende trekk, og spesielt øynene er tegnet sånn at de ligner mest mulig på mennesker. Sånn kan barna lettere identifisere seg med karakterene og tro på historien.

Tegnefilmnaturen har selvsagt sine fordeler. Min datter vet hva en sabeltanntiger er, og hun har sett at løver kan sette tennene i en sebra. Man kan si hva man vil om at man lærer best av å oppleve virkelige hendelser med flest mulig av sine sanser, men noen ting ser jeg jo helst at hun aldri får oppleve, og noen ting er hun også for seint ute for (litt vanskelig å finne sabeltanntigere i våre dager). Jeg vil likevel at hun skal lære det. Da er TV en fin ting.

Med den mediakulturen barna vokser opp i idag, så blir det likevel lett sånn at de lærer å se på naturen som noe søtt, snilt og vennlig – og bare det. Alle dyr er myke og fluffy, med store, blå øyne (om de da ikke heter Scar og er en svartmanket løve med slemme øyne), alle vil hverandre vel, og det er bare å spise litt magisk sopp og så blir alt bra hvis det er litt trist en stund.

Dette skader barnas forhold til naturen nesten like mye som det å aldri få være ute i den, etter min mening. For naturen er nemlig ikke bare søt og snill. Den har også sider som er uhyggelige og direkte livsfarlige, og som vi må lære oss å ha respekt for igjen. Hvis et barn av dagens samfunn møtte en ungbjørn ute i skogen, hva ville hun gjøre? Ville hun ha respekt for det ville rovdyret, eller ville hun forvente at den skulle slikke henne vennlig på nesen? Hva har hun egentlig lært om bjørner fra barne-TV og Egner-bøker?

Vi har kommet en lang, lang vei fra den gang vi visste hva naturen faktisk var og kunne gjøre på godt og vondt. Vi er overbeskyttet, og vi er for vant til å tenke at vi mestrer naturkreftene – selv om det viser seg igjen og igjen at dette er vrangforestillinger. Og vi overbeskytter neste generasjon i enda større grad enn hva vi selv har blitt.

I dag er det oppslag i VG om at en liten bjørneunge fikk litt av ansiktet sitt revet av av bjørnebinnen i innhegningen ved siden av, i parkens åpningstid. En bjørnebinne med unger er noe man helst ikke bør trå for nære.

Norske barn i dag vil sannsynligvis aldri møte en bjørn i skogen, til det er det altfor få ville bjørner igjen, og det er altfor få unger som har tilgang på vill skog også. Men det er noe med å få en forståelse og en respekt for at de og andre dyr  faktisk kan være farlige på et litt annet nivå enn “bjørnen sover”. Naturen er faktisk ikke bare et sted man kan plukke blåbær og ellers herje respektløst rundt med som man vil.

VG melder også at mange av tipserne har reagert på sikkerheten og at et slikt angrep kunne skje, både med tanke på ungene som så på og på bjørneungene generelt. Det er klart man har et ansvar når man holder dyr i fangenskap, uansett om det er et hamster eller et norskt rovdyr det er snakk om, men jeg tror ikke ungene har hatt vondt av å se at mennesker ikke alltid kan rå med de ville dyrene – selv om vi til stadighet prøver. For bjørnene, på den annen side, er det på denne måten naturen har fungert og alltid vil fungere, selv om det selvsagt er trist for den skadde bjørnungen.

Så er det dog spørsmålet om to ville binner med unger ville bodd så tett i naturen. Det vet jeg faktisk ikke.

Og om mennesket i så fall har noen som helst rett til å plassere dem på den måten, om bjørnene ikke ville valgt det selv.

Om Jeanette

har skrevet 55 innlegg på denne bloggen..

Jeanette er utdannet førskolelærer, og levende opptatt av barns oppvekstvilkår og behov for en levende natur. Hun er selv mor til en fireåring, var hjemmemamma frem til barnet var tre år, og har samsovet, langtidsammet og båret barnet sitt i bæresjal frem til selvavvenning.

• View all posts by Jeanette →
• Blog
• Twitter
• Facebook
• Google+